Tekst: Mariann Torsvik
Foto: Paul Kleiven
Kor Uten Navn tar godt vare på stemningene de har skapt i åpningen. Nattjoiken er vakker, og fører oss bokstavelig talt helt ut på viddene. Og slik fortsetter det gjennom 26 sanger. Vi settes i ulike stemninger. Av trolske toner, underholdende slagere, musikk til å bli betatt av og til å bli fotvippende glad av.
En stor jobb
Det er hevet over enhver tvil at søndagens konsert har fordret mye arbeid. Forført og bergtatt bød på et stort repertoar, et bredt repertoar, et krevende repertoar som er veldig godt gjennomarbeidet. Vi fikk både gjenhør med en del Kor Uten Navn-perler og vi ble kjent med forfriskende nyheter. Koret har tatt seg tid til å finpusse detaljene, og det er nettopp dette som gjør kvalitetsstempelet så tydelig. Spesielt er Kor Uten Navn blitt flinke med foredrag og dynamikk. Det å kunne synge svakt er en styrke. Det er spennende og det gjør fortepartiene enda mer mektige.
Klangen er tett og varm. Koret er godt besatt. Spesielt er det deilig med litt trøkk og fylde i bunn. Dette er ikke noe pikekor, og en solid 2. altrekke med guts er med på å understreke nettopp det.
Korjentene starter riktignok med litt høye skuldre, og premierenervene gir seg utslag i litt sprik i sopranrekka og intonasjonsproblemer på Cantus. Men her er det slike stemmekvaliteter og så mye å glede seg over av gjennomarbeidede uttrykk, at de små glippene glemmes fort. Utover i første avdeling blir det hele bare bedre og bedre, med Vise for gærne jinter og Soldier, Soldier som solide høydepunkt. Morsomme arrangementer, lekent uttrykk, presisjon og god uttale. Dette er musikkformidling til å bli glad av.
Strålende solister
Forført og bergtatt var først og fremst en korkonsert, men de få solistinnslagene var strålende. Hver på sin måte klarte de fem solistene å nå inn til oss.
Fra pur unge Ida Madsens søte, klokkeklare visestemme i "Den vilda" og til Monica Andersens frie, sjelfulle utblåsing i "The Boy from New York City" Likevel er det "Come away with me" som sitter som spikret etter konserten. Solist Tone Nilsen har en ro og innlevelse i det hun gjør som imponerer. Koringen er også kjempebra i denne nydelige Norah Jones-balladen.
Forført og bergtatt
Det sies at ingen kor kan bli bedre enn hva dirigenten er. I så måte er Kor Uten Navn privilegerte. Anne-Britt Henriksen er tydelig, hun er engasjert uansett sjanger og dessuten opptatt av de små, viktige detaljene. Det er fascinerende å se samspillet mellom kor og dirigent. Her ligger det bunnsolid tillit og kommunikasjon på høyt nivå.
Selv er Henriksen lettet, lykkelig og sliten etter maratonhelga. Publikum, og da spesielt på siste forestilling, viste med all mulig tydelighet at koret nådde fram med sangene sine.
- Det har vært mye å øve inn, og vi har hatt mange krevende nye sanger på programmet. Nettopp derfor er det veldig fint å kunne kjøre to konserter, sier Anne-Britt Henriksen. Hun legger til at hun også er veldig fornøyd med solistenes og musikernes jobb.
Lite lys og en anelse rødt
Kor Uten Navn har utvilsomt spisskompetanse på temaet kvinner. Unge kvinner, forsmådde kvinner, kjærlighetshungrige kvinner; valørene er mange og utvalget sanger er godt både hva tekstlig innhold og musikk angår. Regimessig har koret ennå noe å gå på. Litt mer tempo i første avdeling, i form av kortere pauser mellom sangene, hadde gjort seg.
Andre avdeling fløt imidlertid veldig bra, med en fin blanding av kor, grupper og solister. Det røde anstrøket som sceneteppe og korister fikk etter pausen var symbolsk og forfriskende. Dosen med koreografi var akkurat passe stor, og fungerte spesielt bra i tidsklemmeslageren Nine to Five og Tante Sofie. Sistnevnte herlig korarrangert av Trygve Brøske.
Plasseringen av den sjarmerende sammenbinderen, testosteron-alibiet Tore Grue, var imidlertid for tilbaketrukket. Han fikk for lite spillerom på siden bak koret. At han satt i halvmørke mesteparten av tiden gjorde ikke saken bedre, og medførte at samspillet hans med flørtende "giftekåte" kordamer ikke var like lett å få øye på for alle.
Etter pause beveget Grue seg mer fram mot publikum, og da fungerte publikumskontakten kjempebra. Politimester Bastian var godmodig blid og What do You Wanna Make en herlig opplevelse. Tore Grue og korsamspillet på sitt aller beste!
Helstøpt
Koret sang halvparten a cappella og resten av programmet sammen med en trio bestående av tre dyktige musikere. Jazzflørt var tydeligvis noe som lå disse musikernes hjerte og godfot nær, og det svingte virkelig av samspillet mellom kor og orkester.
Idet det sprudlende finalenummeret "It`s raining men" tonet ut, kunne vi fastslå at Kor Uten Navn hadde levert en imponerende konsert. Kanskje sin aller beste noensinne.
Konfekten - ekstranummeret - bergtok oss deretter. Aldri har vi hørt "My funny Valentine" bedre. Og akkurat det sier ikke så rent lite.
At siste forestilling - etter hva ryktene forteller - ble enda bedre, sier det aller meste om dette korets kapasitet.
