Av Lars Roar Rud
Albrigtsen brukte også humor som et effektivt virkemiddel for å få publikum på limpinnen. Sammen med Andy Nesblom på bass, ble en nær fullsatt aula tvinnet rundt lillefingeren. Nittedalspublikummet tok varmt imot artisten på hans første opptreden i bygda noensinne.
Korsang på høyt nivå
Med 450 betalende gjester i salen, kunne arrangøren konstatere at fredskonserten er noe som trekker folk opp av godstolen. Siden starten i 1987 har denne konserten innbrakt mer enn 300.000 kroner til Amnesty Internationals menneskerettighetsarbeid.
Fredskonserten er blitt en fast årlig arrangement. Det er godt å ha noen tradisjoner i en omskiftelig tid, åpnet konferansier Mariann Torsvik.
Kor Uten Navn startet mykt med en vuggevise, og fulgte opp med en nydelig versjon av Paul Simon-klassikeren "The Sound of Silence". Fem jenter fra Nittedal Barne- og Ungdomskor leste og sang, før aulaen igjen var klar for et meget kompetent kor. De 38 damene har opptrådt for regjeringen og Orkla i Oslo Spektrum. Og de kan faget sitt godt.
Dette er bra. Disse damene tør jo, lød en kommentar etter at Tante Sofies vise av Egner var framført. Jentene trampet hælene hissig i scenegulvet og viftet med pekefingeren mot salen. Utrolig hva "sinte" kordamer kan gjøre for å løfte stemningen.
USA-kritikk
Fungerende generalsekretær i Amnesty Norge, John Peder Egenæs, understreket at fredskonserten i Nittedal er et uvanlig og unikt bidrag i landsmålestokk. Ingen andre lokallag i Norge arrangerer slike konserter.
På kontoret vårt i Oslo går det gjetord om det Nittedal Amnesty får til år etter år, skrøt Egenæs.
Amnesty skal bruke pengene på en kampanje mot kvinnevold, opprettelse av voldtektsmottak i alle fylker, og bekjempelse av æresdrap i Afghanistan. Det pågår også en kamp for å avklare statusen til de rettsløse fangene på Guantanamo-basen på Cuba.
Egenæs rettet kraftig kritikk mot USA, som han mener ikke følger spillereglene i det internasjonale samfunnet. - Det er en trend i retning av at menneskerettigheter gjelder kun for noen spesielt utvalgte. Hvis du mistenkes for terror, da gjelder ikke menneskerettighetene lenger, sa han.
Roots og frisk humor
Etter pausen var det Steinar Albrigtsen Duo sin tur til å forføre publikum. Musikk kan være et kraftig våpen, men det er også humor. Det visste den sympatiske nordlendingen å benytte seg av. Han fleipet om egen aldringsprosess og det faktum at det blir stadig mindre hår på hodet.
Jeg har fått høre at jeg har en bar flekk i bakhodet. Den flekken er et solcellepanel til en sexmaskin, sa Albrigtsen, mens salen hikstet av latter.
Artisten serverte perler på perler innen genre som country, jazz, blues, roots, gospel og bluegrass. Han har mange forbilder i den amerikanske musikken, som eksempelvis Woody Guthrie, Jim Croce og Roy Orbison. En rød tråd i budskapet er protest mot urettferdighet, maktovergrep og politikeres dobbeltmoral.
Dette var spesielt tydelig på "Which way are You going" (Jim Croce), hvor Albrigsten kom med et leggspark til vår egen statsminister. Strofen "One hand on the bible, one hand on the gun", skal visstnok ha falt moldenseren tungt for brystet. - Det sies at selv Bondevik satt og krympet seg da han hørte sangen, kunne artisten fortelle.
Fin miks
Duoen skapte skikkelig leirbålstemning med låta "Jesse drove his last bike into town", og fikk publikum til å nynne med på Jonas Fjeld-låta "Till the morning comes". Albrigtsens fløyelsmyke stemme fikk nok mangt et kvinnehjerte til å smelte denne kvelden.
Fredskonserten er en god miks av både lokale krefter og profesjonelle artister. Forestillingen ble derfor perfekt avrundet med flere fellesnumre med koret. Vi fikk blant annet høre den kjente låta "She reminds me of november", som ikke handler om hans ekskone.
Den handler om min neste ekskone. Optimistisk må man jo være, forsikret han.
Det ble også tid til tre ekstranumre før publikum kunne rette nesen hjemover. Koret trivdes åpenbart godt i Albrigtsens selskap, for de "nektet" å forlate scenen. Albrigtsen kvitterte med å rose koret for sin dyktighet. Han kom sågar med et navneforslag.
Det er jo for ille at dere ikke har noe ordentlig navn. Dere kunne kalt dere "Kor i Hælvete". Men det passer dårlig, for dere er jo så gode, sa Albrigtsen.