Av Christine Skårberg
Det var ikke et sete ledig i Bjertnesaulaen, da klokka begynte å dra seg mot 18.30 denne første søndagen i februar. Da var en av bygdas største kulturskatter, Kor Uten Navn, klare med den tradisjonsrike Fredskonserten. Medlemmene i Nittedal Amnesty kunne smile bredt. I år tok de imot maksimalt av hva det nesten er mulig å stable inn av folk i aulaen.
Høyde
Alt var så stemnings- og stilfullt, og magisk. Salen var delikat pyntet, med blomsterdekorasjoner fra Nittedal Blomster. Hver dekorasjon hadde sin egen lille representant for kvelden, fredsliljer, enkle rene og vakre. Det er jo fred det dreier seg om, og med en stødig konferansier, en dyktig pianist, og et kor som er blant kremen av Norges damekor, samt andre yngre kulturaktører fra bygda, blir et tre timers arrangement som dette bra.
Fortryllende åpnet koret ballet. Vokalt er det lite å utsette på Kor Uten Navn. Klangene i stemmene er rene og samkjørte, slik at til og med vanskelige korarrangement høres lette ut. Stemmene fyller og utdyper hverandre. I år fikk vi en åpning med en blanding av Shakespeare og cubanske rytmer. "It was a lover and his lass" har med John Rutters arrangement fått et jazzpreg, som var stilig med den gamle engelske talemåten.
Cubansk kjærlighet
Etter enda en kjent tekst fra Shakespeare med nok et vidunderlig arrangement laget av Karin Eklundh, fikk vi en varm og sensuell cubansk kjærlighetsvise framført av koret. "Una rosa de francia" var en rytmisk og veldig behagelig vise, som så ut til å passe koret utmerket. Også her er sangen plukket ut med perfeksjonisme. Alt stemte, og stemmene kom til sin rett slik bare Kor Uten Navn kan det.
Fredskonserten er ikke bare et samarbeid med Nittedal Amnesty, men også med andre kulturkrefter i bygda. Tidligere har vi sett Nittedal barne- og ungdomskor i aksjon, men i år var det den nystartede barnegruppa i Teatersmia som fikk vist noen av sine scenekunstner. Vi fikk utdraget Alvedans fra vårens oppsetning "Imorgentåkedalen".
Allsang er også et fast innslag på Fredskonserten, og hele salen ble fylt av massiv sang da nærmere 450 frammøtte, samt kor, stemte i med Nordahl Griegs sterke og like aktuelle "Til Ungdommen". Maken til allsang tror jeg vi ikke har hørt på lenge!
Rørt generalsekretær
Kor Uten Navn ga seg ikke med dette. Vi fikk en ny avdeling med noen lettere og, for noen av oss, mer kjente toner fra koret. Den sommerlige "Båtlåt" fikk oss til å glemme februartåken og snøslapset, og heller fable om sommerbris, sjø og varme. "He ain`t heavy, he`s my brother" er en god gammel kjenning fra Kor Uten Navn, og blir som koret bare bedre og bedre for hver gang de framfører den.
Hvert år blir det holdt en appell. I år var det ingen ringere enn Petter Eide, generalsekretær i Amnesty International Norge, som hadde påtatt seg oppgaven.
- Jeg har vært på en del arrangementer til støtte for Amnesty, men dette overgår alt jeg har sett og deltatt på, sa han.
" ...Hva skal du kjempe med, hva er ditt våpen?" slik lyder siste strofe i første vers av Nordahl Griegs "til Ungdommen", som publikum hadde sunget like før Eides appell. Amnestys våpen er deres tilstedeværelse, observasjonsevne og vilje til å sette fokus på de menneskerettighetsbrudd som begås rundt omkring i verden. Derfor er Amnesty blitt en internasjonal organisasjon som vekker respekt.
Tortur, dødsstraff og umenneskelig behandling som strider mot menneskerettighetserklæringen; Petter Eide var i sin appell opptatt av at det faktisk nytter å kjempe mot dette.
- Vår oppgave nå er å sørge for at vi ikke fører vold mot vold, spesielt etter 11. september. Vi må ikke oppfatte islam som en terrororganisasjon, og vi må forhindre at land iverksetter ugjennomtenkte og menneskerettighetsfiendtlige lover for å beskytte seg mot terror, sa Eide. Han la vekt på at tiden nå er inne til å stå sammen og sørge for at vi ikke skaper mer hat, rasisme og splittelse blant folk.
Wiehes aften
Etter pausen entret Mikael Wiehe scenen med sin gitar, sin sjarme, sine morsomme historier, sitt politiske budskap, og viste nittedølene sin fulle støtte til Amnestys arbeid. Han er nok i manges skjønn kanskje den som har passet best på scenen under Fredskonserten. Sangene hans reflekterer dette med å samle oss, vise kjærlighet og forståelse for hverandre, og at vi sammen skal knuse det urettferdige og onde i verden på en eller annen måte, i hvert fall forhindre det i å slå rot.
For mange ble det også en slags mimring tilbake til 70-åra, med "bolleklipp, runde glasgon och pels från Afghanistan", som Wiehe spøkte med. Ved siden av hans humoristiske syn på datidens hendelser, mot og holdninger, gløder engasjementet i ham fremdeles. Dette vekket nok en viss glød hos hans venner på barrikadene en gang på 70-tallet.
Kor Uten Navn ble med på to sanger til slutt, "Fågel Fenix" og "Jakten på Dalai Lama". Det ble en fantastisk avslutning på en solid konsert. Fredskonserten er ikke lenger bare et kulturinnslag i Nittedal, den er blitt et slags symbol på hvor solid et samarbeid kan være. Den viser at organisasjoner som er kulturelle og samfunnsengasjerte, kan samle kreftene og utgjøre en pakt som setter lyset på det som er viktig. De får ved hjelp av musikk, varme og kjærlighet folk til å våkne, skjønne og støtte Amnestys kamp for menneskerettigheter.