Etter å ha fått med deler av nyttårskonserten fra Wien på TV 1 nyttårsdag, må vi bare si det: Heldigvis har ikke Nittedal og Hakadal Janitsjar en eneste wienervals på sitt konsertrepertoar.
For etter vår smak når ikke valserytmene opp mot det utfordrende musikalske programmet vi fikk servert på søndagens nyttårskonsert - med bossa nova og romersk inntogsmarsj som ytterpunkter . For ikke å snakke om en middelalderhistorie som bød på alt annet enn dystre toner fra navnløse nonner.
Ikke uten grunn stiller vi med store forventninger når janitsjaren inviterer til nyttårskonsert. Publikum har tross alt 22 konserter å se tilbake på, og med et korps som i år har kvalifisert seg til elitedivisjonen i norgesmesterskapet for amatørkorps, er det ikke rart vi venter oss en stor musikalsk opplevelse i Bjertnesaulaen. La det være sagt med én gang: Janitsjaren skuffer ikke sitt publikum. Nivået er høyere enn noen gang. En jevn pågang av unge musikanter med betydelig kompetanse, en inspirerende og dyktig dirigent og en samlet entusiastisk vilje til å oppnå gode resultater er mye av forklaringen. Når korpset også har personer med en så sprudlende fantasi som manusforfatter Bente Schatten, og når alle er villige til å stå på for fullt i de intense forberedelsene, lover det godt for korpsets store, årlige kulturforestilling. Og godt ble det. En ren nytelse av en musikalsk opplevelse, påstår vi for egen del.I årets nyttårskonsert hadde janitsjaren sørget for stødige medspillere i bygdas eget Kor Uten Navn og i den på forhånd ukjente Ragnar Strandbakke fra Harestua. Vi visste lite om Strandbakke da vi ankom Bjertnesaulaen, og ble desto mer begeistret utover i 2. avdeling etter som hans skuespiller- og sangtalenter åpenbarte seg i prinseskikkelsen Igor. Ragnar Strandbakke er bosatt på Harestua, og forbindelsen viser seg å ligge hos Bente Schatten, som bor på samme sted. Et ytterst vellykket valg av personen som bar mye av middelalderhistorien i 2. avdeling!
1. avdeling begynte, som den pleier å gjøre, med Hans Christian Lumbyes champagnegalopp. En sviske som setter oss i festhumør og som på søndag gikk naturlig over i annen type fest, Shostakovichs Festive Ouvertyre. Både da og videre i konserten kom konferansier Audun Fiskvik med innsiktsfull informasjon om musikken og komponistene, og fikk oss til å fornemme både gamle sovjetere og romerske hærførere; en av de unge dyktige medlemmene i janitsjaren. Som klarinettsolist i Aria and Scherzo av Agostini Gabucci fikk hun til fulle vist sitt talent. Henriette er et godt eksempel på det musikalske grunnlaget som legges i skolekorpsene - for hennes del i Rotneskorpset - og som deretter fører til musikkutdanning på videregående skole og rekruttering til janitsjaren. Vi stusset et øyeblikk da det i 1.avdeling dukket opp en vaktmesterlignende skikkelse på scenen, for hørte ikke han mer hjemme i 2. avdeling? Men så viste det seg at han og de seks andre musikantene med kosteskaft, flasker, kjeler og søppelsekk ble til en fengende rytmegruppe i Quincy Jones' Soul Bossa Nova. Ny kontrast - denne gang i form av fjerde sats av Pini de Roma av komponisten Ottorino Respighi. Audun Fiskvik sørget igjen for å gi oss bilder av det vi hørte, enten vi hadde vært i Roma eller ikke, og korpset fulgte opp med en utmerket forsterkning av den spente, litt dystre stemningen i den romerske inntogsmarsjen.
Kor Uten Navn har vi gledet oss over i mange år nå, ikke minst i form av de årlige fredskonsertene. Og selv om fredskonserten i 2001 ikke ligger mer enn fire uker unna, var damene sporty nok til å takke ja til janitsjarens invitasjon om å delta på nyttårskonserten. Det er vi glade for. Helt fra de nonnekledte kordamene skred inn med lys i hånd, syngende på prins Igor-tema, også kjent som A Stranger in Paradise, satte de sitt velklingende og humørfylte preg på middelalderhistorien. Strippescenen, et tiltak nonnene håpet ville gi litt ekstra penger i kassa, var et absolutt høydepunkt, særlig da det ble klart at det bak den ene nonnedrakten skjulte seg en mann. Modige Kjartan Vonen fra janitsjaren kastet likegodt det meste av klærne. Kormedlem Anne Jahr skal nevnes særskilt.Sammen med gjøglertrioen fra janitsjaren var det hennes oppgave å fortelle publikum historien om prins Igor, prinsesse Martha, den ondskapsfulle nattens dronning og trollmannen. Den oppgaven behersket hun svært godt.Trollmannen, i Reidar Thorstensens skikkelse, gjorde også en glimrende figur som den fryktinngydende, men akk så glemske redningsmannen, som trodde han påkalte riddere da Postman Pat i Børge Danielsens skikkelse istedet kom kjørende inn. Mai Helén Myhre som nattens dronning greide seg godt i den krevende sangutfordringen, og prinsesse Bergljot Øyrehagen Geist var en annen av kordamene som trådte ut av sin vante rolle med stort hell. At den glemske trollmannen også kunne synge, fikk vi høre i Ti tusen tommeltotter, mens prinsessen og prinsen omsider ble gjenforent etter å ha kranglet seg gjennom Fishing i Valdres. Små koster, unge feer og riddere i form av skolekorpsmusikanter fra Søndre og Rotnes, var søte supplementer i historien. Sminkedamene Mai Wenche Skillebekk og Anne Øfsdahl sørget for å gi både dem og øvrige aktører det rette utseende i en nærmest profesjonell sminkeprosess. - Jada, på generalprøven gikk det ganske bra, på den øørste konserten litt bedre og nå på den siste er vi egentlig veldig fornøyd med resultatet. Men så er det altså ett år til neste gang, sukker Anne og Mai Wenche. Nyttårskonserten i Bjertnesaulaen hadde ikke vært den samme opplevelsen om ikke mor og datter Sæhli fra hagesenteret hadde fått slippe til. Hvert år stiller de med sine effektfulle blomsterdekorasjoner, i år formet i helt riktig middelalderstil og holdt i hvitt, blått og sølv, mens de røde julestjernene prydet scenen i forkant. Også pã lys- og lydsiden kreves det betydelige investeringer for å få det rette scenebildet. Vi gleder oss til de samme kreftene skal få slippe til i et kommende kulturhus...
