Kor Uten Navn er bedre - og mer populære - enn noen gang. Med 14 syngende menn på gjestelista, utviklet søndagens showkonsert seg til en sjarmerende musikalsk flørt.
Vi ble først og fremst forført av den vakre sangen.
Av Mariann Torsvik
November er tid for innendørs nytelse, søndag kveld er ypperlig konserttid og showkonserten til bygdas eneste damekor har alltid vært vel verdt å låne øre til. Dette er nok noe av bakgrunnen for at det kun er ståplasser igjen når lysene slukkes i aulaen.
500 mennesker og like mange forventninger råder grunnen. Kor Uten Navn har helt tydelig skaffet seg et navn... blant det lokale publikummet. At de denne gangen også kan høres i et sjeldent samspill med gjestende menn, er også spennende.
Stemning
Egentlig er ’Nattjoik’ den perfekte åpningslåt for en slik konsert. I den dunkle belysningen, omgitt av stearinskinn, og med den nærmest hviskende H-h-aio som innledning, kommer vidda og natta nærmere. Kor Uten Navn er flinke til å formidle stemningen, og spesielt er starten av joiken egnet til å gi solid ståpels. Det samme gjelder den nydelige tolkningen Marius Ryengen gjør, med en saksofon som synger sammen med koristene.
Nattjoiken innleder en hel times konsertavdeling med de 33 jentene. Vi aner ørlite nerver i et par usikre starter, men stort sett er hele denne avdelingen en nytelse. Koret har valgt et krevende repertoar. Første avdeling varierer fra folkeviser og jazzinspirert musikk til gospel. Felles for det hele er dristige, firestemte arrangementer, for det meste a cappella-stoff som stiller store krav til musikalitet og bruk av øret hos hver enkelt sanger.
Favoritter
“He ain’t heavy“, “Pols fra Dunderlandsdalen“ og “We beseech thee“ blir våre favoritter i første avdeling. Tre høyst forskjellige nummer, hvor koret tar godt vare på sangenes egenart. I polsen swinger det av sangerne. De har glimt i øyet, spenst i stemmene og god rytmefølelse. Folkemusikk kler dem. Hollies-slageren er bare nydelig. Den sterke teksten er så tydelig og understrekes så godt i Jay Althouses enkle, virkningsfulle arrangement. Kor Uten Navns formidling av “He ain`t heavy“ er betagende. Og i gospellåta “We beseech thee“ får koristene til fulle vist sin rytmiske sans, presisjon og sans for skiftende stemninger.
Beethoven, Yo!
De navnløse korjentene har også meget gode solister denne gangen, og de virker langt tryggere på scenen enn tidligere. Spesielt blir vi imponert over Monica Andersen og Tone Nilsen, som har frie stemmer og guts til å tråkke til. Et hyggelig gjenhør med Thomas Knudsen ved pianoet får vi også. Han er allsidig, og fungerer godt i tospann med dirigent Anne-Britt Henriksen. Thomas er en brukspianist som fikser ulike sjangere.
Foruten korsang av høy kvalitet, er koreografi et stikkord for Kor Uten Navn. Søndagens konsert ble intet unntak. I “Joyful, joyful“ tok det helt av! At Beethovens 9.symfoni - med ode til gleden - fremføres med rappere og heftig koreografi, er selvsagt egnet til å gi hakeslepp. Ludwig van Beethovens musikk ble i korjentenes fremføring intet mindre enn en heidundrende avslutning av første avdeling, og en ode til nettopp til gleden. Og dansegleden!
Aldri vært bedre
Etter pallplasseringen under den prestisjetunge korfestivalen i irske Sligo for to år siden, har Kor Uten Navn fått blod på tann hva konkurranser angår. Til våren setter de derfor nesen mot Montreux. Byen ved Geneve-sjøen som er mest kjent for filmfestival, arrangerer da en internasjonal korkonkurranse. Store deler av det programmet som koret har øvd inn til søndagens konsert, skal også brukes der.
Kor Uten Navn er godt besatt på alle stemmer, med flere nye, unge sangere. Dynamikken er god og sangerne er utrolig våkne for dirigentens signaler. Koristene har utstråling, forbilledlig diksjon og homogen klang, de er stødig rytmisk og har stort sett god intonasjon.
Vi har med andre ord aldri hørt koret bedre, og det sier ikke så rent lite. Litt finsliping av detaljer er likevel fullt mulig, og kjenner vi de ambisiøse sangerne rett, vil nok det ha høy prioritet fremover. Vi registrerte for eksempel ørlite nøling på starten av Jan Magnes Bruremarsj, og Take, o take those lips var litt lavt intonert. 1.sopranene er stødige og med god høyde, men kan være litt skarpe i toppen enkelte ganger, og en litt mer avrundet klang i de høyere registrene kan være noe å jobbe med. Enkelte steder skulle vi også gjerne hørt enda mer av den flotte, varme klangen hos 2.altene. Med slik kontroll og fylde, er det da ingen grunn til å være anonyme.
Menn og show
Da Kor Uten Navn åpnet andre avdeling, var publikum helt klar for litt show. En bedre invitasjon enn korjentenes innsmigrende versjon av Lill Lindfors “ÅÅh, sånn en karl“, kunne ikke Nittedal Mannskor be om. Så var det da også med karslige sprett og hopp at testosteronet inntok scenen. Og den tiltagende jubelen i salen talte sitt tydelige språk.
Gutta fulgte opp flørten, ikke minst i fellesnummeret “Baby it`s cold outside“, hvor blikkontakten sangerne mellom var god, selv om dirigenten slet med å få sin del av oppmerksomheten og få de to korene til å virkelig synge og klinge sammen.
Sjarm og sangglede
Kor Uten Navn og Nittedal Mannskor har svært forskjellig ambisjonsnivå, men begge fyller sin rolle. Nittedal Mannskor har fjorten sangere. De har sjarm og sangglede i rikt monn, og de er gode til å formidle tekstlige poenger. De har dessuten stor, ektefølt og utilslørt sans for kvinnen, ifølge dirigent Magne Synnevåg.
Repertoaret de fremførte på søndag kler dem godt. Det gir mulighet til å utfolde seg og spille på humor. Ikke alle sangene virket helt ferdige, og noen ganger går det kraftfulle uttrykket på bekostning av renheten.
K-k-k-katy og Fire fine lænestola var imidlertid flotte - rent, imponerende homogent og fremført med overbevisning. Tanta til Beate hadde også et morsomt arrangement, og i ‘Vackra flickor‘ tøyet de den mannskorparodiske sjangeren til det aller ytterste, med tenoren som sklir opp på tonene. De gjør det likevel med bravur.
I Førr ei dame slet imidlertid koret kraftig - både med intonasjon, rytme og tempo. Det er en del arbeid som gjenstår før denne visa er fremføringsklar, selv om solistene gjør en bra innsats.
Lite flyt
I en showkonsert er også det visuelle og regimessige av en viss betydning, og på det området kunne det vært gjort mer ut av andre avdeling.
Innledningen etter pausen er effektfull og fin. Bordene rundt scenen fungerer godt. Med mannskor- og damekornummer om hverandre, blir det imidlertid mye sceneskifter etter hvert. Mange av dem virker unødvendige, de stykker opp og forpurrer den fine stemningen som lages i hver enkelt sang. Skiftene går bokstavelig talt ikke helt knirkefritt på de slitne scenemodulene. Med noen enkle regimessige grep kunne nok flyten i andre avdeling vært noe bedre. Søt musikk som oppstår mellom kvinner og menn, er jo et takknemlig tema å spinne overganger rundt, noe ikke minst 2.avdelingens innledning forbilledlig viste. Kontakten mellom dame- og mannskor, som det gnistret av der, skulle vi gjerne sett enda mer av utover i showet.
Sterk finale
Ved siden av mennenes inntog på scenen og ’Fire fine lænestola’, er “It´s raining men“ utvilsomt et høydepunkt i andre avdeling. Koreografien fungerer imponerende bra. Det er et kunststykke å både skulle konsentrere seg om tekst, et ganske krevende korarrangement, paraplyer og trinn. At sangerne i Kor Uten Navn lykkes med det, viser hvor sikre og profesjonelle de er i det de gjør.
Som finale lød Ormen Lange sterkt og klart under aulataket, med blandakoret Kor Uten Navn - Men Med Menn. En mektig avslutning i en morsom musikalsk flørt, et samarbeidsprosjekt som først og fremst ga oss mye flott kormusikk og boblende glede.